Talen om vennlighet, Sutta-nipata, vers 143-152
Dette bør gjøres av den som vil handle gavnlig ogmestre veien til fred: Han bør være kyndig, likefrem,oppriktig, vennlig i talen, mild og uten hovmot,tilfreds,fornøyd med lite, uten mange gjøremål, medbehov som lett kan tilfredsstilles, med sansene i ro, klok,beskjeden, ikke grådig etter [almisser fra] familier.
Han bør ikke gjøre den minste handling som andrevise kunne klandre ham for. [Slik bør han tenke:] Glede ogfred, måtte alle vesener bli glade til sinns, ja, allelevende vesener, om de er sterke eller svake, lange, store, middelseller små, spede eller grove, om de er synlige ellerusynlige, om de lever langt borte eller nær ved, om de erfødt eller skal fødes; måtte alle vesener bliglade til sinns.
Måtte ingen svikte en annen eller forakte noen eller være sinte på noen eller bære nag til noen og derfor ønske at andre skulle lide. Liksom en mor beskyttersitt eget barn, sitt eneste barn med [fare for] livet, slikbør han utvikle et grenseløst sinnelag overfor allelevende vesener.
Måtte han utvikle et grenseløst sinnelag som utstråler vennlighet [kjærlighet] til hele verden,oppover, nedover og på tvers, en vennlighet[kjærlighet] uten forbehold, uten fiendtlighet.
Om han står eller går, sitter eller ligger, sålenge søvnen er borte, bør han ha detteårvåkent for øyet; slik er den fullverdigeholdning her, sier de. Måtte han ikke henfalle til dogmatiske syn, men være utstyrt med moralsk dyd og innsikt, og gi avkall på begjær etter sanselige nytelser; da vil han aldri komme igjen som et vesen som skal gjenfødes.
